Tekst: Arne Einar Brun - Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen
Maleren Knut Larsen er to måneder gammel. De trettito første årene av livet sitt brukte han til å rive seg i håret.
Lørdag stilte han ut i Vaksdalsenteret, maleren som trolig er verdens eneste som bruker telekort i stedet for pensel.
-Enhver kunstners mål er å kunne kommunisere med publikum - og symbolsk sett, finnes det noen bedre måte å få kontakt på enn gjennom telekort? spør Knut Larsen. For to måneder siden lå han på en fengselscelle og så i taket.
Ville pynte på cellen
Det begynte med at jeg ville ha noe på veggen, noe å dekorere og pynte opp med. Jeg har prøvd å male før, men da har jeg brukt en ordinær kost, noe som var helt tåpelig for meg, ingenting stemte liksom. Men så fikk jeg et "aha", jeg prøvde meg med et telekort som lå på bordet uten å gjøre nytte.
Dette er hans første utstilling. Kunne man se premierenervene hans, ville han blitt selvlysende i mørket. Han står foran de tolv utstilte bildene i entreen inn til kjøpesenteret, klokken er ti på morgenen, og de radiostyrte lørdagshandlerne stresser inn og ut. Knut Larsen vet at bare de får øye på bildene, vil de bli stående og måpe og beundre, for så begavet er han.
Blottlegger seg
Den lokale hobbymaleren og healeren Jane Helle har forelsket seg i bildet "Kaos i tro". Hun har bydd 1500 kroner for bildet, og Knut Larsen har fått streng beskjed om å si fra hvis noen skulle by over. Da vil hun by enda mer, for det bildet vil hun ha.
-Grunnen til at jeg liker akkurat bildet "Kaos i tro", er at kuntneren blottlegger hele sin sjel i bildet, alt fra det innerste til det ytterste. Symbolikken er overveldende, sier hun.
-Det har vært mye elendighet i livet mitt, jeg har prøvd å døyve smerten med stoff, fordi livet til tider har vært uutholdelig. Man gjør negative ting i livet for å døyve den vonde klumpen i magen. Som en åpenbaring kom et telekort og en egen stil å uttrykke meg på dalende ned i hendene på meg, forteller debutkunstneren. Han sammenligner malingen med å spille bordtennis.
-Et naturtalent
-Når jeg spiller bordtennis, er jeg nødt til å konsentrere meg på hele tiden å fokusere på ballen. Jeg slapper av, samtidig som det er anstrengende, for det handler om å konsentrere og fokusere all energi på et punkt eller en flate. Det er bare det at i malingen har jeg ikke kontroll på hvor jeg ender.
Elsa Ulevik Brølling har malt i førtifem år, og har gått på Kunstakademiet i Danmark. Hun har sin egen utstilling med akvareller og pasteller diagonalt over på den andre siden av kjøpesenteret. Hun er fascinert over balansen og fargesammensetningene i bildene til Knut Larsen.
-Han er et naturtalent. Med tanke på at han har malt disse maleriene på en kald celle, så er jeg helt forundret over det varme og positive budskapet hans! sier hun.
Et av de tolv maleriene illustrerer et menneske med et utall farger og følelser i ansiktet foran et gitter. Gitteret er en del av stålrammen, og illustrerer en opposisjonell og kultpreget politisk fange på Castros Cuba.
-Hvis folk får noe ut av bildene, er ingenting bedre enn det. Men det begynte med at dette var en form for rehabilitering av meg selv, en måte å finne tilbake til den gode følelsen som jeg ikke har hatt på mange år. Jeg streber etter å finne noe jeg ikke finner. Med Yellow og Supertramp i bakgrunnen flyter jeg avgårde, og da minnes jeg så vel hvor godt det var å være menneske, forteller han og får øye på en høy lys mann med gul ytterjakke som studerer bildet "Kaos i tro" med hendene på ryggen, hvorpå den høye lyse mannen utbryter: -Jeg tror jeg må legge meg opp kroner til å kjøpe et av disse bildene!
Det virker som om hele Vaksdal kommune er blitt obs på at fengselskunstneren Knut Larsen selger bilder på kjøpesenteret deres.
-For en fargekombinasjon! utbryter en litt eldre kvinne. -Blå tt og grønt virker så beroligende synes jeg, sier en annen kvinne. -Jeg syns nå at fanger som maler så bra som han bør få en sjanse, hvisker en mann med nesten uforståelig dialekt.
Hva nå, Telenor..?
Når klokken er tre, stenges Kjøpesenteret, og en sliten Knut Larsen pakker sammen bildene som ikke ble kjøpt og belager seg på å dra tilbake til den åpne soningsanstalten Ulvsnesøy. Lykkelig forvirret har han hatt sin første utstilling. Verden ligger åpen for han, det er bare å bli anerkjent. Men det er det ikke så lett å bli. Derfor er det Knut Larsens håp at Telenor vil sponse han med telekort i tiden fremover...
