Bergens Arbeiderblad 20. Januar 1997 - Sveinung Ones
Vi er på Ulvsnesøy fem minutters båtskyss fra Vaksdal. I gamle dager het det "Fantøyne", et sted hvor uartige gutter ble plassert. I dag fengsel for åpen soning, og vi møter Knut Larsen, 32. Han er fri mann og bildekunstner
-Jeg har sonet ferdig. Nå har jeg fått lov å være her noen dager på overtid mens jeg skaffer meg hus. Jeg vil bosette meg på Voss.
Vonde år
Knut er fra Stavanger, og han ønsker ikke å vende tilbake til hjembyen for annet enn besøk. -Min mor og bror bor der, og de har støttet meg hele tiden. De har vært enestående mot meg alle disse årene jeg har gått ut og inn av fengslene. Men jeg vil ikke tilbake til det andre miljøet, det jeg vanket i i alle de vonde årene. Ja, Knut har brukt tiden godt siden han fikk anledning til å sone de siste syv månedene på Ulvsnesøy.
Ny begynnelse Han begynte å tegne, han fikk det til, han tok til å male med olje. Det ble fargesymfonier, figurer, mennesker og dyr innimellom, relieffer på malerier. Figurativt og abstrakt, det ene går over i det andre.
-Jeg hadde aldri gjort noe sånt før. Var ikke flink i tegning på skolen, og da jeg satte meg til så jeg at det ble til noe, at jeg hadde evner. Andre så bildene mine, de syntest de var så bra at flere burde få del i dem. Så ble det slik, og jeg har hatt utstillinger både på Vaksdal, Voss og i Bergen. Jeg har fått solgt og tjent noen kroner som kommer vel med. Jeg har møtt andre kunstnere, og fått gode råd. Nå gleder jeg meg til Voss. Der er natur, rikt kulturliv, kunstnermiljø.
Han vil greie seg selv. Han trenger økonomisk støtte i en overgangsfase, og er lovet det. Han er ikke avhengig av rus, og vil livnære seg av kunsten.
Tragedien
Knut vokste ikke opp i elendighet, men det skjedde en tragedie da han var tyve. -Det var da det begynte. Etterpå. Skyldfølelse, fengsel, rusing. Jeg måtte dope meg, det ble for tungt å bære. Jeg søkte rusen for å slippe tankene. Narkotika, innbrudd, tyverier, ulovelig bilkjøring. Inn og ut av fengsel. For seks år siden hadde jeg et behandlingsopphold i Sverige. Bodde i kollektiv, vi ble vist tillit. Jeg klarte meg, og jeg holdt meg i to år etterpå. Så bar det utpå igjen
Stopp
-Da jeg fikk siste dommen (21 Måneder) innså jeg at tar jeg meg ikke sammen nå, er jeg ferdig. Jeg greide det, ikke minst takket være malingen. Jeg hadde brukt tanker og følelser på noe kreativt, kunne slippe noe av alt det destruktive som har fulgt meg siden jeg var tyve.
-Ikke så å forstå at jeg noensinne kan glemme det som var, men jeg har lært å leve med det. Det er der, men det tar ikke lenger makten, viljen til handling, fra meg.
-Man kan leve med en sorg, men gjør hverken seg selv eller andre noen tjeneste ved å søke døden, la seg drive inn i døden.
